Need for Speed: Shift

Jeg har egentlig aldri vært noen særlig stor Need for Speed-fan. Jeg hadde en viss interesse før i tiden, men etter hvert som serien ble mer tam, sluttet jeg å bry meg. Det siste Need for Speed-spillet jeg prøvde var Need for Speed: Underground, et spill som gjorde det lett å ta farvel med serien, for å si det sånn.

Jeg hadde derfor null forventninger til Need for Speed: Shift. Det eneste jeg visste var at folka bak serien hadde skjønt at de hadde gått veldig feil med det forrige spillet, Undercover, og skulle med Shift bringe serien tilbake. Jeg tok ikke denne påstanden så veldig alvorlig, og måtte holde tilbake gjespene mens jeg hørte på Jesse Abney, en av produsentene for Shift, prate om hva de har holdt på med:

- Med Shift ville vi få frem opplevelsen av å være en sjåfør inni en bil, ikke å være bilen, som i tidligere Need for Speed-spill. Det har vært vanlig å montere kameraet på bilen, eller bak bilen, men i Shift har vi plassert det på hodet til føreren. Du får virkelig en seriøs følelse av fart og de ekstreme og voldelige bevegelsene inni bilen.

Og så får jeg se gameplay for første gang. Det gikk fra at jeg satt og halveis fulgte med til at jeg ble helt oppslukt på bare noen få sekunder. Det Jesse Abney sa om fartsfølelse var bare toppen av kransekaka. Jeg kjenner suget i magen idet bilen på skjermen aksellerer og føreren begynner å få tunnelsyn. Alt er påvirket av fysikkens lover her. Bilen, føreren, autovernet og omgivelsene. Resultatet blir en kraftfull, frentisk og farlig realistisk følelse av å kjøre veldig veldig fort med bil. Jeg kommer opp i fart, runder første svingen, gir flat pedal og ser tunnelsynet begynte å komme. Jeg tar igjen de andre bilene og skal gjennom andre sving idet en annen bil dulter borti meg, får meg til å skrense og sender meg rett inn i autovernet. Det går kaldt nedover ryggen min idet bilen treffer og jeg som fører blir mørbanket av kreftene og mister synet og blir helt desorientert. Det ser kvalmende vondt ut. Jeg har aldri kræsjet før, og etter å ha gjort det skikkelig brutalt i Shift har jeg aldri lyst til å oppleve det heller.

- Vi har realistisk fysikk og håndtering på bilene, i tillegg til mer autentisk intelligens på de andre førerne. Det er mer organisk, og som med ekte spillere har de egne personligheter og er mer utsatt for å feilvurdere situasjoner og kræsje. Hvis du kommer opp bak en fører som har lett for å bli nervøs og legger deg helt tett kan du faktisk skremme ham til å gjøre feil og kjøre av veien.

Need for Speed: Shift har en utrolig fin og detaljert grafikk. Bilspill generelt har en tendens til å ha ultrapen grafikk, men Shift tar det enda litt lenger. Jeg ser ikke på meg selv som en grafikkhore, men det her synes til og med jeg er øyesnop. Det aller peneste er når man gasser på skikkelig, og blur effekter blir brukt mesterlig for å simulere tunnelsyn og hvordan øynene fokuserer stadig lenger frem. Nydelig.

Need for Speed: Shift lover oss en realistisk sekund-til-sekund-følelse av å kjøre bil. Vi får håpe Slightly Mad Studios klarer å dra det neste spillet i serien helt over målstreken, og at det ikke blir nok et platt og generisk racingspill uten sjel eller dybde. Det har vi fått nok av nemlig.