Mini Ninjas

Karakter: 7/10

Møt Hiro, som sammen med sine innledningsvis bortkomne ninjavenner setter ut for å bekjempe den onde samuraien som er godt i gang med å endevende den naturlige balansen. Ved å forvandle søte små Hakkebakkeskogen-dyr til vel så søte - men slemme - samuraier, bygger han opp en enorm hær som skal tjene hans formål om verdensdominans.

Hiro starter spillet med et begrenset utvalg av kampteknikker og trylleformler, men gjennom spillets gang lærer han nye ting ved å bekjempe fiender og finne bortgjemte altre. Befridde ninjavenner slår seg sammen med Hiro, og disse har sine egne angrep og spesialtriks. Ganske tidlig ut i spillet har man allerede et stort utvalg trylleformler og komboer tilgjengelig, men man oppdager raskt at de færreste er særlig nødvendige for å komme seg gjennom spillet.

Jeg endte opp med å spille gjennom nesten hele spillet med Hiro, og brukte den sleggesvingende Futo til å ta den ene typen fiende som faktisk krever at man benytter en spesifikk ninja. Det er synd at spillet ikke krever at man setter seg mer inn i kampsystemet, og at det relativt store repertoaret av ninjaer og trylleformler faktisk ble benyttet for å bekjempe mer enn kjedsomhet når man kjemper seg gjennom den ørtende gjengen med relativt like fiender.

Mini Ninjas er ufattelig sjarmerende på mange måter, og kanskje først og fremst visuelt. Landskapene man sniker seg rundt i er for det meste svært enkelt utformet - tenk The Legend of Zelda: Windwaker - og enten det er jungel, snølandskap, gravplasser eller landsbyer, finner man alltid små visuelle finesser i form av flammer, tåke, skygger og lignende. På sitt beste er brettene nydelige og livlige tegneserielandskap det er en fryd å navigere seg rundt i, men det går dessverre til tider litt over styr med den visuelle minmalismen, og noen av stedene har en tendens til å bli litt pregløse og rett og slett kjedelige.

Eventyrelementene i spillet begrenser seg for det meste til utforskning av områder i jakt på bortgjemte hemmeligheter, og relativt enkle bosser man må finne den typiske fatale svakheten på. Jeg savner en historie som motiverer til å fortsette fra område til område. Hele hendelsesforløpet i spillet går i grunn ut på at den onde samuraien først setter ut en boss i en by mens han ler ondt. Deretter må man først tar seg gjennom et naturlandskap, så snike seg gjennom en liten landsby, for til slutt å bekjempe bossen. En kort filmsekvens følger, hvor den onde samuraien hytter med neven og knurrer, før han plasserer en ny boss i en ny identisk by, og man begynner på den samme regla igjen. Ingen forklaring, ingen presentasjon av bossene, ingen fremgang i historien. Det eneste som manglet var at noen sa at prinsessa var i et annet slott.

På tross av åpenbare svakheter i historie, kamper og variasjon er likevel Mini Ninjas et spill som til tider sjarmerte meg glugg i hjel. Morsomme - om kanskje litt like - fiender og til tider nydelig design gjorde mye av opplevelsen minneverdig, og spillet føles unikt på mange områder. På sitt beste er det en blanding av nevnte The Legend of Zelda: Wind Waker og Sly Racoon, og har en fin balanse mellom humor og alvor som hele tiden holder spillet innenfor rammene til et familiespill. Selv om IO Interactive i forkant av lansering hevdet at dette var et spill for både voksne og barn, holder jeg nok en knapp på barna akkurat her. Men alt i alt et unektelig sjarmerende, om kanskje noe uferdig, actioneventyr for minstemann.