Colin McRae: Dirt 2

Karakter: 8/10

Dirt 2 føles nemlig som kjærlighetsbarnet til Race Driver: Grid og Colin McRae: Dirt. Det blander de beste elementene fra begge de to spillene: rallyfølelsen fra Dirt med den brutale fysikkbaserte racingen til Grid. Og det lykkes veldig bra.

Som vanlig starter man som en ung og uerfaren sjåfør som må vinne løp og berømmelse for å tjene penger slik at man kan bygge ut bilstallen og få tilgang til stadig flere løp og konkurranser.

Starten er verdt å snakke litt om, for Codemasters har nemlig strukket seg langt for å virkelig få deg til å føle deg som en racerbilsjåfør. Du begynner i backstage-området på en kjørebane, omgitt av crew og konkurrenter og racing-fans. Her kan man gå inn i traileren sin og velge løp, stille inn funksjoner, spille flerspiller, og så videre. Det er atmosfærisk og velprodusert, og minner mer om et snowboard-spill enn de mer ryddige og blankpolerte menyene vi er vant til i racingspill, og gir deg en innlevelse som tradisjonelle menyer ikke får til. De første timene er det en fryd å vende tilbake til traileren sin mellom hvert løp for å kikke litt på TV, se på fansen som rusler forbi traileren, og velge seg ut et nytt løp.

De første timene. Denne interaktive menyen er nemlig relativt grafikktung, og etterhvert blir jeg litt lei av å sitte og vente på at menyen skal laste inn. Etter fire timers spilling sier statistikken i Dirt 2 at jeg har tilbrakt 37 minutter bak rattet på en bil. Joda, jeg har surret litt rundt med å dekorere bilene og sett på musikkvideoer på TV-en som er montert i taket av traileren, men likevel. Å laste inn den interaktive menyen tar nemlig ekstremt lang tid, og etterhvert begynner jeg å trippe litt utålmodig mellom løpene og savner en litt enklere og raskere måte å velge et nytt løp på.

For når man kjører i Dirt 2 er følelsen helt suveren. Codemasters viser nok en gang at de blander arkade og simulasjon i en perfekt miks. Bilene føles tunge, svingene må beregnes nøyaktig, men spillet er ikke like nådeløst og bremseglad som de mer realismetunge racingspillene. Det handler om å slædde aktivt, bølle de andre bilene litt og å ta sjanser. Når speedometeret nærmer seg toppen og bilen raser forbi trær og sanddyner mens den vipper litt opp og ned over noen humper, føler du hele tiden at du er på nippet til å miste kontrollen. Det er denne følelsen av å hele tiden presse seg selv og bilen til det ytterste som gjør kjøreopplevelsen i Dirt 2 så deilig. Og som er helt i tråd med Colin McRaes berømte sitat: "Hvis du er i tvil, trå gassen i bånn".

Og skulle du være så uheldig å gå rundt i svingen eller kræsje i en murvegg, har Codemasters heldigvis inkludert tidsspolingen fra Race Driver: Grid. Dermed presser jeg meg selv enda litt hardere i løpene, noe som gjør kjøreopplevelsen enda mer intens.

Rent grafisk er Colin McRae: Dirt 2 ekstremt lekkert. Røyk og partikkeleffekter, kombinert med fabelaktig bakgrunnsgrafikk gjør dette til et av de aller peneste racingspillene jeg har spilt. Man føler rett og slett varmen fra ørkensanda og fuktigheten fra den indonesiske jungelen fra den sylskarpe grafikken. Dirt 2 er lekkert hele tiden, i menyene, innlastingsskjermene og når man kjører bil. Det er heller ingenting å utsette på lyden, bortsett fra at jeg rent personlig synes det blir litt mye småkjedelig rockemusikk på soundtracket. Lydeffektene er derimot av ypperste klasse.

Til tross for at spillet har en rekke ulike typer løp med , savner jeg litt mer variasjon i biltypene, de ulike bilene føles veldig like like selv om spillet påstår at de er til helt forskjellig bruk, og selv om spillet har en ok variasjon i løpstypene sklir de etterhvert over i hverandre i form og type.

Codemasters er opptatt av å ta racingkulturen på alvor, noe som i stor grad blir gjort gjennom de tidligere nevnte atmosfæriske menyene. Med seg på laget har utviklerne også fått en rekke verdensstjerner fra det internasjonale rallymiljøet, med Ken Block i spissen. Disse snakker til deg og sender deg meldinger, og ender opp som rivaler og kompiser som man knytter bånd til mens man klatrer oppover på karrierestigen og føler seg som en del av rallymiljøet. Merk at vi snakker om den nye rallykulturen her, ikke det trauste WRC-sirkuset med Solberg-brødrene som kjører i skog og mark. X-Games Rally er publikums- og ungdomsvennlig, og føles hakket mer spennende og aktuelt enn mer tradisjonell rally.

Dirt 2 er nok en demonstrasjon av Codemasters' nesten perfekte forståelse av hva som gjør et racingspill morsomt. Og det ligger farlig nær en nier i karakter, men jo lenger ut i spillet jeg kom og jo mer jeg klatret i karrierestigen, desto lengre føles innlastingstidene og desto mer lei ble jeg av det atmosfæriske menysystemet. Det ødela faktisk litt for spillegleden min etterhvert, da det nesten blir et ork å vente i evigheter på å få lov til å velge et nytt løp.

Men når jeg endelig havnet bak rattet igjen, og brummet løs gjennom japanske gater eller over fjell i Slovenia glemte jeg dette fort. Da er det meg og bilen og veien, og uendelig med hestekrefter som kaster meg fremover gjennom umåtelig lekker grafikk. En fabelaktig racingopplevelse.