Rock Band Unplugged

Karakter: 8/10

Det gjør vondt i tomlene. Til tross for at jeg har topptrente tomler som har slitt ut alt fra Zipsticks på Commodore 64 til japanske gamepads fra et utall med spillsystemer, verker det i tommelleddet. Å spille på PSP har alltid vært en smertefull opplevelse for mine hender, mye fordi jeg ikke klarer å holde konsollen i et godt grep samtidig som jeg beveger fingrene fritt rundt for å trykke på knapper, men som regel har spillene ikke fenget meg så lenge om gangen at jeg har blitt sittende i timesvis med en PSP. Inntil Rock Band Unplugged dukket opp.

Jeg er en fan av Harmonix sine rytmespill. Det har jeg vært helt siden jeg importerte Frequency fra USA et år før den europeiske lanseringen, kun basert på hva jeg hadde hørt om spillet. Jeg tror ikke det finnes et PS2-spill jeg har spilt mer enn Frequency, som er en slags forgjenger til Guitar Hero. I Frequency skal du spille kjente låter ved å spille hvert enkelt instrument i låten gjengitt som tre ulike noter som ruller mot deg. Når du har låst opp et instrument vil det spille i bakgrunnen en stund, mens du kan konsentrere deg om å låse opp neste. Og så videre til hele sangen spiller, og du må holde liv i den ved å spille instrumentene som faller ut jevnlig.

Frequency bruker samme spillsystem som Guitar Hero og Rock Band ved at man skal treffe notene som kommer mot deg på skjermen ved å trykke på riktig knapp, men der slutter også likheten. Der Frequency handlet om å holde liv i sangene og bygge seg opp store komboer og poengsummer, en slags Tetris med musikk i stedet for klosser, handler Guitar Hero og Rock Band om å simulere at du spiller et instrument. Jeg spiller Rock Band for å føle meg som en rockegitarist, en glamorøs vokalist, eller en tøff trommeslager. Spillet krever at du vier deg til et instrument, danner et band, og spiller i harmoni med andre. Det er en gruppeopplevelse, der du er en brikke av et større puslespill med et motiv som er nydelig vakkert så lenge alle spillerne er med å bidra.

Å gjenskape denne følelsen på en håndholdt konsoll er ikke mulig. Man kan ikke leke at man spiller tromme eller gitar ved å trykke på noen knapper. Alle som har spilt Guitar Hero: On Tour vet at det ikke minner om å spille gitar i det hele tatt, det er bare en blek kopi av den virkelige Guitar Hero-følelsen. Uten et lekeinstrument blir det å treffe notene et abstrakt spill, og da handler det om å bygge opp spillopplevelsen på nytt.

Derfor har Harmonix vendt tilbake til røttene i Rock Band Unplugged. I stedet for en fattig opplevelse der du spiller et valgfritt instrument gjennom en sang ved å trykke på knapper spiller du alle instrumentene i bandet. Hvis du fullfører en frase med et instrument, fortsetter instrumentet å spille mens du kan hoppe til neste instrument. Fullfør en frase her og også dette instrumentet vil fortsette mens du hopper til neste. Men de fortsetter bare å spille en liten stund, så du må snart tilbake å spille det første instrumentet på nytt.

Spiller du perfekt er belønningen at du hører hele sangen. Men hvis du sliter med å starte et instrument vil du høre at de andre faller fra, og musikken blir fattig og blek.

Som i Frequency handler det også om å reagere raskt. Med en gang du har startet et spor må du hoppe til neste ledige og begynne å spille det fort. Er du rask nok får du en multiplikator som dobler poengsummen din. Som i Rock Band kan du samle opp overdrive ved å treffe hvite noter, denne kan ytterligere fordoble multiplikatoren din fra 5 til 11 (vi snakker tross alt om rockemusikk her, så det er bare naturlig at den går til 11 og ikke 10).

Og det er her spillet for alvor begynner. I stedet for den sosiale gleden man får via konsollversjonene av Rock Band og Guitar Hero er Rock Band Unplugged et solospill der man prøver å perfeksjonere sine prestasjoner og jakte på stadig høyere poengsummer.

Og det fungerer. Når kontrollene sitter (det føles litt rart i starten) blir man fort avhengig. Og da blir man jagende etter flere stjerner og høyere poengsummer. Det største minuset med dette er selve PSP-maskinen, for det er rett og slett litt kronglete å styre spillet med de knappene som er tilgjengelig. Og vondt i lengden.

I tillegg kunne spillet gjerne vært enda mer likt Frequency og Amplitude. Der man i disse to spillene følte at man remikset låter mens man spilte og kunne planlegge låtstrategier i langt større grad føler man egentlig bare at man blir straffet i Rock Band når man ikke klarer et instrument.

Rock Band Unplugged har en solid låtliste med låter fra begge Rock Band-spillene samt en del nye, og grafikken og menyene er gjenkjennbare fra konsollversjonene. Men spillmessig er dette noe helt annet. Den mer tradisjonelle spillmekanikken gjør dette til en fengende spillopplevelse som står støtt på egne ben. Og et perfekt å ha med seg på lange ferieturer i sommer.